Hedvig Lykke 23/6 2010
En idiot kom bort til ham på toget og begynte å snakke om ballonger.
Det er bestandig dem man ikke vil prate med som henvender seg. De gale, de tilbakestående, de grenseløse. Han satt ved vinduet på vei hjem. Han var pendler, hadde reist med dette toget i tyve år. Hver dag den samme turen fra kontoret i byen til rekkehusområdet i forstaden. Femti minutter hver vei.
Så sant det var plass satt han ved vinduet. Han leste aldri, satt bare og så ut på de samme åkrene, bygningene, veiene.
”Jeg må skaffe meg ballonger”, sa idioten og satte seg ned i setet ved siden av ham. ”Jeg trenger ballonger.” Han så ikke helt god ut, det var sikkert. Men om han var psykisk syk var ikke lett å avgjøre. Han var ustelt. Hadde fett, langt hår og flekkete tøy. I utgangspunktet var han en pen mann. Ung. Solbrun og mørk i håret. Retardert var han ikke. Han holdt øyenkontakt og kunne formulere seg i klare setninger. For alt han visste kunne han være en av disse unge kunstnerne som raket rundt langs veiene. De lignet jo ofte lasaroner. Haiket rundt i fillete klær som de reneste sigøynerne. Bare de skinnende nye Mac’ene deres avslørte dem for det de var: Snyltere. Gjerrig-idealister. Kapitalismens opprørske pubertetsbarn. For alt han visste kunne det være denne idioten trengte ballonger til en eller annen gyselig installasjon eller uforståelig performance og trodde han kunne få lurt folk på toget til å betale dem for ham.
”Jeg trenger ballonger”, sa han igjen. ”Ballonger for å skape plass”. Han så ikke gal ut. Han hadde en ro i blikket som de gale sjelden har.
Det var nå han skulle hatt en bok. Bøker er til for nettopp dette: å skape avstand mellom leseren og omverdenen. Men han hadde ingen bok å flykte inn i, ingen avis å forsvinne i, intet blad å gjemme seg bak. Han var der han var og han var tvunget til å svare.
”Jeg kan nok ikke hjelpe deg”, sa han. ”Det er jo ikke slik at jeg går rundt med ballonger på meg, det kan du vel forstå?” Idioten så på ham. Så tenksom ut. Så ut som han vurderte utsagnet hans, reflekterte over betydningen av det.
”Altså”, sa han til sist. ”Jeg snakker billedlig her, abstrakt, så å si.” Aha. Han var altså kunstner.
”Du skjønner, jeg er blitt så forelsket. Føler meg så lett. Det er som jeg har ballonger i hjertet. Så lett. Så fri. Som om jeg kunne lette.” Han smilte. Tennene hans var rette og hvite. Det så ut som han tok vare på dem, pusset dem skikkelig. Mangelen på hygiene var altså ikke fullstendig gjennomgående hos ham og godt var det. De satt tett sammen i setene, langt tettere enn ønskelig. Dårlig ånde hadde ikke vært til å holde ut, situasjonen var ille nok som den var. .
”Jeg tenkte at jeg burde skaffe meg ballonger, en hel masse ballonger. At det ville skape plass. At det ville skape rom for meg. At hvis jeg hadde ballonger så ville det endelig matche.”
Den eldre mannen så på den yngre. Det var tredve år mellom dem. Den unge smilte stadig. ”Hva mener du med matche?” spurte den eldste.
”Ja, at det skulle matche, det indre og det ytre. Inni og utenpå. At det ville bli en balanse. For jeg føler meg så lett. Så forelsket. Har ballonger i hjertet. Vil ha ballonger i hånden. Da ville allting stemme.”
”Så du har møtt en jente?” Den eldre sukket. ”Nei, det er ingen jente.”
”En gutt?” ”Nei, ingen gutt.”
”Det er alt. Verden, rett og slett. Det er selve livet. Jeg er forelsket i alt. I alle ting. Alt på en gang. Jeg har ballonger i hjertet.”
Mannen kastet et blikk ut av vinduet. Tre kyr sto på et jorde og beitet. De hadde ikke vært der i morges.
Da han var barn hadde han tenkt at han ville bli bonde. Han var så glad i dyr den gangen, og så likte han best å være ute og holde på med noe praktisk. Nå hadde han jobbet tredve år på et kontor. Ja, faktisk hadde han startet i jobben da han var på alder med den idioten som nå satt ved siden av ham. Det var en helt grei jobb. Ingenting galt med den. Han var ikke så opptatt av dyr lenger, dessuten var kona hans allergisk. Tålte verken hund eller katt. Ikke hest heller, ikke at det noen gang hadde vært aktuelt.
Ballonger i hjertet. Hva skulle man si til slikt? Selv hadde han ballonger i nyrene, men det var ikke noe han gikk rundt og reklamerte med. Han hadde visst det et par uker nå. Hadde ikke fortalt det til noen. Verken til kona eller datteren. Han hadde oppdaget blod i urinen, hadde hatt smerter i ryggen og på siden av magen. Etter hvert hadde ryggen plaget ham slik at han hadde hatt problemer med å sove. Natt etter natt hadde han ligget og vridd seg på madrassen. Tatt smertestillende uten effekt. Hørt konas jevne pust i rommet, i blant en bil som startet og kjørte forbi på veien utenfor. Han hadde forsøkt å legge seg på siden, støttet seg opp med puter, men smertene slapp ikke taket, holdt ham fast natten gjennom. Først når det lysnet dempet de seg. Til slutt hadde han sett seg nødt til å oppsøke lege. Legen hadde trykket ham på buken, rett under ribbena, og spurt inngående om dette med blodet i urinen. Han hadde blitt henvist til sykehuset for videre utredning. Der hadde de plassert ham i en maskin og tatt bilder av organene hans. Etter det han kunne forstå var det visst nyrene de var mest opptatt av. En uke senere hadde han fått et brev i posten.
Diagnostisering av pasient etter CT undersøkelse basert på TNM skala (1-4): TNM stadie 4.
Svulst/Tumor (T) Lymfeknute (N) Spredning (M)
T1-4 N1-2 MO-1
Grunnlag for diagnose: T4: Svulsten (tumor) vokser gjennom Gerotas fascie. N2: Spredning til mer enn én lymfeknute. M1: Fjernmeotastase/fjernspredning.
Fire av fire. Han skjønte tegninga. Den kvelden han mottok brevet gikk han inn på internett, det virket fornuftig å forsikre seg om at han ikke hadde misforstått noe. Søkte på nyrekreft. ”Ved spredning er prognosene dårlig”, sto det. Det var visst snakk om måneder.
Det kunne vært nærliggende å tro at en mann som vet at han snart skal dø ville vært opprørt. Det var han ikke. Det er dem som elsker livet, og så er det de som bare er med. Han var en av disse. Ofte hadde han tenkt at det nesten virket som det var slik at hvis det gikk dårlig for verden gikk det bedre for ham. Dagen etter 9/11 hadde han for eksempel fått sin første og eneste forfremmelse. Og i kjølvannet av større naturkatastrofer syntes han han hadde lagt merke til at det ofte ble et ekstra godt kirsebærår i hagen, eller at han fikk mye fisk. Nå skulle han altså dø, hva ville så skje med verden? Ikke at han tilla sin egen eksistens noen videre betydning. Det finnes steder som besøkes, men aldri blir sett, på samme måte finnes det mennesker man har rundt seg som man aldri legger merke til. Han visste godt at han var en slik man ikke la merke til og han fant det i grunnen naturlig. Det var ingenting spesielt med ham. Ingenting å feste seg ved.
”Men hva skal jeg gjøre med forelskelsen?” spurte den idiotiske sidemannen plutselig. Han lente seg frem mot ham, hadde løftet øyenbrynene i et spørsmål. Instinktivt forsøkte han å fjerne seg fra ham, men så snart han rygget tilbake kjente han at bakhodet hans presset mot vindusruten. Han var fanget. Hva var det egentlig med denne idioten? Han var jo så naiv, så alt for åpen. Og så underlig oppglødd. Kunne det være narkotika? Ja, selvsagt var det dét. At han ikke hadde tenkt på det før. Han hadde lest om piller som gjorde folk grunnløst glade, som gjorde at de helt mistet filteret sitt og ikke lenger var i stand til å følge alminnelig skikk og bruk. Det måtte være noe slikt.
”Denne verdensforelskelsen. Den fyller meg så veldig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal leve med den. Hvordan jeg skal forholde meg. Ville gjerne skrevet en tekst om den, eller laget et kunstverk som kunne vise hvordan jeg har det, men det er ikke lett. Vanskelig å finne utløp.” ”Ja”, sa den døende ”det må være frustrerende”.
”Men du”, sa den unge ”er jo eldre og må ha opplevd noe lignende før. Kanskje du kan dele dine erfaringer med meg. Gi meg noen råd.”
”Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg tror ikke slike verdensforelskelser er så alminnelige, tross alt.”
Den unge smilte det hvite smilet sitt igjen. Ennå hadde han ingen smilerynker, bare solbrun hud.
”Nei, det er nok noe spesielt det her, men du har jo opplevd vanlige forelskelser og det blir jo mye av det samme.”
Vanlige forelskelser. Hadde han egentlig opplevd det? Han trodde det ikke. Hvor vanlige var de egentlig? Var det noe alle og enhver erfarte? Han var jo gift. Ekteskapet fungerte godt. At det hadde blitt nettopp de to var vel litt tilfeldig, men besto ikke livet stort sett av tilfeldigheter? De hadde møttes allerede på ungdomsskolen. En av venninnene hennes var blitt kjæreste med hans bestevenn, så da hun spurte om sjans en kveld virket det naturlig å akseptere. Det andre paret ble oppløst etter bare noen måneder, men han hadde liksom aldri sett noen grunn til å gjøre det forbi. Senere hadde de forlovet seg, det hadde virket som det logiske neste skrittet etter fullført videregående skole. Så ble det giftemål og barn. Da datteren ble født hadde han merket noe. En ny intensitet i følelsene, som om det nye mennesket hadde tent en ild i ham. Men ganske snart hadde ilden dødd ut. Småbarnslivet var slitsomt med søvnløse netter og stadig sykdom og han ble aldri opptatt av barnet på den måten det virket som kona hans var. Nå var datteren tenåring. Kona hans nektet å innrømme det, men hun var en dum jente. Strøk i mange fag. Sminket seg for mye og tilbrakte kveldene foran speilet på rommet sitt hvor hun drømte om den dagen hun skulle slå gjennom som popstjerne eller skuespiller i Hollywood.
Døtre med drømmer. Rekkehusene var fulle av dem. De sto foran speilene sine. Sang inn i hårbørstene. Ville aldri komme seg noen steder hen.
”Jeg har ingen råd”, sa han. Han lente seg mot vinduet. Det var i grunnen behagelig å sitte sånn. Togets lyd hadde en avslappende effekt på ham. Utenfor var det begynt å mørkne. Bygningene de passerte fortalte ham at det ikke var lenge til hans stopp. Svømmehallen, fotballbanen og det lille området med blokker. På den andre siden av gangen satt en eldre mann og leste i et sportsbilag. ”Det første som hendte var et selvmål” lød overskriften. Han syntes det var noe kjent med ham.
Han kjente en arm på skulderen sin. Sidemannen tok på ham. Han ville rykke armen til seg. Narkoman eller ikke, dette var å gå for langt. Men uttrykket i sidemannens ansikt holdt ham tilbake. Han hadde aldri sett et slikt ansikt, som om det var opplyst fra innsiden. Et øyeblikk trodde han at sola var kommet tilbake, at det måtte være sollys han så reflektert i det. Ansiktet strålte.
”Se” hvisket sidemannen og han fulgte blikket hans ut gjennom vinduet og opp på himmelen. En stor, farverik luftballong svevde der oppe, rett der oppe over dem. Gul, grønn, fiolett og rød. Den måtte fly ualminnelig lavt.
”Det matcher” sa sidemannen og begynte å le. ”Det matcher inni og utenpå.”
Himmelen var mørk blå slik den er sist på dagen og bakgrunnen fikk ballongens intense farver til å tre ennå tydeligere frem. I likhet med noen dyr og planter som kan virke nesten unaturlige i all sin farveprakt, hadde også ballongen noe uvirkelig over seg.
”Det er nærmest som et mirakel” sa idioten. ”Hva synes du? Er det ikke fantastisk?” Mannen så på gutten. Guttens ansikt var så skinnende, så fylt av lys. Han snudde seg mot vinduet igjen.
”Oppriktig talt”, sa han ”så er jeg skuffet”.
